VARMT: Forholdet mellom hæren og demonstrantene på Tharir-plassen i Kairo var svært godt. Foto: Erlend Skevik

VARMT: Forholdet mellom hæren og demonstrantene på Tharir-plassen i Kairo var svært godt. Foto: Erlend Skevik

KAIRO: Taxien kjører gjennom de uvanlig stille sentrumsgatene i Kairo. Plutselig blir vi stanset av en gruppe unge menn, bevæpnet med køller og lange kniver. De beordrer oss ut av bilen og ransaker oss før de krever at vi må bli med dem.

Noen sigaretter og beroligende ord senere får vi likevel kjøre videre, men det er andre gang på under et døgn jeg har fått en skikkelig støkk. Etter en uke med store, men fredelige, demonstrasjoner i den egyptiske hovedstaden har bevæpnede gjenger overtatt kontrollen over sentrum. Journalister blir systematisk overfalt, ranet og trakassert. Nå er det ikke lenger regimets stadige stengninger av telefon- og nettforbindelsen som er den største utfordringen for oss som forsøker å formidle dramaet i Egypt til norske lesere og seere, men det å bevege seg i gatene.

Dagen før ble jeg angrepet og banket opp under de voldsomme sammenstøtene mellom demonstrantene på Frigjøringsplassen og tilhengerne til Hosni Mubarak. Heldigvis slapp jeg unna med skrekken og et brukket ribbein. Andre kollegaer var ikke like heldige. Den svenske journalisten Bert Sundström fikk alvorlige stikkskader i magen og ryggen etter å ha blitt stanset av en gruppe sivile menn. Minst en annen journalist ble drept mens han dekket opptøyene.

Volden eksploderer

Ingen av oss som var i Kairo da volden eksploderte onsdag i forrige uke forutså det som var i gjære. Tidligere på dagen var jeg og min kollega Lars Akerhaug på en rundtur i bydelen Zamalek. Her var dagliglivet tilsynelatende i ferd med å vende tilbake til det normale. Butikker og kafeer holdt åpent og trafikken hadde tatt seg opp. På gatene så vi noen små tegn på at Mubaraks tilhengere hadde begynt å røre på seg. I små grupper samlet de seg i mer eller mindre spontane demonstrasjoner. Likevel var det ingen ting som tydet på at situasjonen skulle eksplodere i et blodig inferno av steinkastende familiefedre og ungdommer som slo rundt seg fra ryggen til kameler og hester få timer senere.

Selv ble jeg fanget midt mellom Mubarak-tilhengerne og demonstrantene på Tharir-plassen. Mens steinene haglet rundt meg, søkte jeg tilflukt under en lastebil. Idet bilen startet motoren, og jeg krabbet ut, ble jeg overfalt bakfra av en mann som slo meg i bakken med en planke. Deretter ble jeg sparket flere ganger før han sprang videre.

Jeg fant en åpning i mengden, og trodde jeg vartrygg, da jeg ble angrepet på nytt av en gruppe unge gutter som omringet meg og slo meg flere ganger i hodet. Mørbanket og andpusten fikk jeg til slutt kastet meg inn i en taxi og i sikkerhet.

Et eget samfunn

Den plutselige volden sto i skarp kontrast til den fredelige stemningen blant demonstrantene i dagene før. På Tharir-plassen så vi hvordan et helt lite samfunn vokste fram den uken vi var i byen. For hver dag kom det flere telt, og demonstrantene organiserte vakthold, søppeltømming og utdeling av vann og mat til de tusenvis av mennesker som tilbrakte natt og dag under bannerne med krav om presidentens avgang.

HOLDER STAND: Over to uker etter at demonstrasjonene startet holder aktivistene stand. Foto: Erlend Skevik

HOLDER STAND: Over to uker etter at demonstrasjonene startet holder aktivistene stand. Foto: Erlend Skevik

En natt tar jeg og Lars oss ut av det barikaderte hotellet og rusler bort til torget. Sporene etter gatekampene mellom demonstranter og opprørspoliti er fortsatt godt synlige i gatene rundt torget. Utbrente bilvrak ligger spredt i sidegatene og inne på selve torget. Flere av de offentlige bygningene har knuste ruter og spor etter forsøk på å sette dem i brann.

Aktivistene har slått seg ned i den gresslagte rundkjøringen midt på torget. Enkelte har lagt seg til å sove for å være uthvilt til en ny dag med nye demonstrasjoner. De fleste sitter i små grupper og snakker lavmælt med hverandre rundt de mange små bålene som er tent for å holde varmen i den kalde egyptiske natten. Noen synger kampsanger eller deklamerer dikt. Andre diskuterer heftig det politiske kaoset som råder i landet.

Plutselig eksploderer menneskemengden på den ene siden av torget. En mann blir jaget et kort stykke før han blir omringet av rasende mennesker. En sivil politimann er oppdaget inne blant demonstrasjonen. Ryktet sprer seg lynraskt gjennom mengden, og raskt stormer flere til. Flere er svært aggressive, og tydelig innstilt på å banke opp spionen.

Like raskt slår en annen gruppe ring rundt mannen for å forsvare han mot mobben, mens de roper ”fredelig”, ”fredelig”. Samtidig som en stor gruppe unge menn forsøker å få tak i mannen fører beskytterne han bortover mot den ene stridsvognen, der de overlater han til soldatene. Etter å ha sjekket identiteten hans kan de fastslå at han slett ikke er politimann og han blir sluppet.

Den effektive organiseringen av demonstrasjonen har reddet en uskyldig mann fra å bli banket opp som politispion.

Hæren og folket

Etter at politiet forsvant fra gatene rykket hæren tungt inn i sentrum. Fra balkongen på hotellrommet mitt like ved Tharir-plassen så jeg hvordan stridsvognene sakte rullet inn og tok strategiske posisjoner ved inngangene til torget og i sidegatene rundt hotellet vårt.

Soldatene ble imidlertid tatt imot med åpne armer av demonstrantene. På våre daglige turer gjennom sentrum så vi fedre som løftet små barn opp til soldatene, og ungdommer som poserte for kameratenes mobilkameraer foran stridsvognene.

Frykten for at soldatene skulle trekke seg ut var stor. En natt ble vi vitne til at en av stridsvognene på torget startet motoren. Raskt hopper flere titals mennesker opp på kjøretøyet for å hindre det i å kjøre av gårde. Som barn, livredde for å bli forlatt av moren sin, klamret demonstrantene seg til stridsvognen for å hindre den i å kjøre av gårde. Etter hvert fikk en av offiserene overbevist folk om at de ikke har noen planer om å forlate området. Kjøretøyet skulle bare flyttes et kort stykke, i en annen posisjon. Dermed brøt folk ut i spontan jubel, mens de viste v-tegn og tommelen opp til soldatene.

Etter noen rolige dager fortsetter nå demonstrasjonene for fullt flere steder i Egypt. Mubaraks spede forsøk på å roe gemyttene har bare kastet ny bensin på bålet. Presidentens forsøk på å klamre seg til makten trolig dømt til å mislykkes. Demonstrantene på Tharir har kjent lukten av frihet, og kommer neppe til å gi seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende