Revolusjonen i Tunisia kan få like store konsekvenser for den arabiske verden som murens fall fikk for kommunistdiktaturene i Øst-Europa for 20 år siden.

Det er historisk sus over det som nå skjer i Tunisia. Demonstrasjonene har sakte, men sikkert vokst i styrke etter at den 26 år gamle gateselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i en desperat protest mot mangel på demokrati og ytringsfrihet og myndighetenes manglende evne og vilje til å ta tak i landets sosiale problemer.

Den dramatiske aksjonen som kostet Bouazizi livet like før jul utløste et folkelig opprør med klare paralleller til revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989. Både fordi kraften i opprøret kom som et sjokk på makthavere som i 23 år har holdt all opposisjon i et jerngrep, men også fordi president Zine al-Abidine Ben Alis fall kan få store, regionale konsekvenser.

På samme måte som murens fall førte til at andre diktaturer i Øst-Europa falt sammen som korthus i løpet av noen dramatiske måneder, kan opprøret i Tunisia skape en tilsvarende dominoeffekt i den arabiske verden. Både i Egypt, Jordan og Algerie kan en ung og utålmodig generasjon raskt starte et lignende opprør, inspirert av revolusjonen i Tunisia.

Vi ser allerede tendensene. I Egypts hovedstad Kairo tok folk umiddelbart til gatene da nyhetene fra Tunisia ble kjent. Demonstrantene ropte slagord som ”Lytt til tunisierne” og ”Det er dere tur, egyptere”. Det er et kraftfullt signal til president Hosni Mubarak. Lignende scener har utspilt seg i Jordan, der demonstranter samlet seg utenfor Tunsias ambassade i Amman under slagordet ”Den tunisiske revolusjonen vil spre seg”.

Det er interessant å merke seg hvordan de ulike makthaverne i Midtøsten nå reagerer på dramaet som utspiller seg i Tunisia. Foreløpig har Ben Alis kollegaer i andre deler av regionen vært oppsiktsvekkende dempede og forsonende i sine reaksjoner. Unntaket er Libyas diktator Muammar Gaddafi, som beklager at Ben Ali ble tvunget til å trekke seg.

Likevel tyder mye på at at opptøyene i Tunisia, og det gryende opprøret andre land i regionen, gjør at det nå bites negler i presidentpallassene over store deler av Midtøsten, mens man spent følger med på hvordan situasjonen vil utvikle seg de nærmeste dagene og ukene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende