RefsdalSkal norske myndigheter få lov til å forhandle med terrorister, uten å bli kikket i kortene av media? Det skal PFU nå avgjøre.

Natt til 7. november i fjor fikk jeg en av de merkeligste telefonene jeg noen gang har mottatt som journalist. Det var min egen sjef som ringte og varslet om at en norsk frilansjorunalist var kidnappet i Afghanistan, trolig av en gruppering med tilknytning til Taliban. Opplysningene kom fra UD, som selv hadde tatt kontakt med redaktørene for å orientere om hendelsen

Normalt ville en slik dramatisk melding ha utløst voldsom aktivitet på desken i VG Nett. Så fort opplysningene var bekreftet ville nyheten ha blitt publisert. Det ville raskt blitt vurdert å sende et team til Afghanistan for å følge dramaet på nært hold. Eksperter ville blitt hentet inn for å analysere situasjonen.

Slik gikk det ikke. Utenriksdepartementet kom i stedet med en innstendig oppfordring om å ikke publisere saken av hensyn til gisselets sikkerhet. Denne oppfordringen valgte både VG Nett, og andre norske medier som kjente til saken, å følge. Også i tidligere kidnappingssaker har media ilagt seg selv munnkurv mens forhandlinger om løslatelse har pågått.

Beslutningen om å avvente publisering ble løpende vurdert av redaktøren i VG Nett og VG. Når vi valgte å følge oppfordringen handlet det utelukkende om gisselets sikkerhet. Det ble aldri gjort noen avtale mellom VG Nett og UD om når nyheten skulle publiseres.

Lite informasjon

I VG brukte vi store ressurser på saken fra det øyeblikket vi fikk tipset, til tross for at vi visste at det kunne gå både uker og måneder før det ble aktuelt å publisere noe av informasjonen vi etter hvert gravde frem. Det var en svært spesiell måte å jobbe på for oss nettjournalister, som har umiddelbar publisering i ryggmargen. Denne gangen var det tvert imot viktig at informasjonen ikke lekket ut. Selv internt i redaksjonen var vi kun en liten gruppe som kjente detaljene i det dramaet som utspant seg i de afghanske fjellene.

I løpet av de seks dagene før Pål Refsdal ble sluppet fri, og nyheten sprakk, var jeg i kontakt med UDs kontaktpersoner flere ganger om dagen for å få oppdateringer på myndighetenes arbeid med å få den norske journalisten løslatt. Samtidig gjorde vi fremstøt mot ulike kilder både i Norge og Afghanistan for å få mest mulig informasjon om hva som hadde skjedd, og om gruppen som sto bak kidnappingen. Mye av dette stoffet lå klart til publisering da vi fikk beskjeden om at Refsdal var i sikkerhet.

I de mange samtalene jeg hadde med UD var departementets offisielle talsperson usedvanlig tilbakeholden med å gi informasjon om saken. Den viktigste informasjonen vi fikk ut kom fra andre, lukkede kilder. Selv etter at Refsdal var trygt tilbake i Norge, nektet UD å avsløre viktige detaljer om det intense arbeidet krisestaben gjorde for å få nordmannen løslatt. Først gjennom dokumentaren «Kidnappet av Taliban», som ble vist på NRK Brennpunkt i slutten av april, fikk vi for første gang detaljert innblikk i spillet bak Refsdals løslatelse.

Refsdals produksjonsselskap Novemberfilm sto bak dokumentaren, som blant annet viste hvordan Utenriksdepartementet og norsk politi bisto i forberedelser til å betale ut løsepenger for den kidnappede journalisten.

PFU-klage

Utenriksdepartementet reagerte så kraftig på avsløringene og arbeidsmetodene at de gikk til det uvanlige skrittet å melde Novemberfilm og NRK inn for Pressens faglige utvalg. Klagen skal etter planen behandles på neste møte i PFU 31. august.

UD mener Refsdals arbeidsgiver i Novemberfilm, Kjetil Johnsen, ikke gjorde det klart at han også opptrådte som journalist i sine møter med UD og politiet. Departementet reagerer også på det de oppfatter som bruk av skjult opptaker i disse samtalene. Dette blir avvist i svaret fra Novemberfilm og NRK.

Ifølge UD kan avsløringene av forhandlernes arbeidsmetoder bidra til å gjøre det vanskeligere å løse lignende kidnappingssaker i fremtiden. Samtidig varsler de at et tap i PFU kan føre til at myndighetene endrer måten de jobber på i tilsvarende situasjoner.

Journalistyrket kan være farlig. Listen over journalister som er blitt drept på jobb de siste årene er lang. Selv har jeg hatt flere oppdrag i land der det foregår hyppige kidnappinger av både hjelpearbeidere og journalister. Derfor er jeg selvsagt svært opptatt av sikkerheten for oss som beveger oss i potensielt farlige områder. Jeg har likevel vanskelig med å forstå UDs frykt for større åpenhet om myndighetenes arbeidsmetoder i kidnappingssaker.

Løsepenger

Det er ingenting i Refsdal-dokumentaren som bør komme som noen overraskelse på Taliban, eller andre grupper som måtte la seg friste til å kidnappe norske borgere i utlandet. Ingen av de afghanske kildene som bisto i forhandlingene blir avslørt. Det blir heller ikke identiteten til polititjenestemennene som deltok i operasjonen.

Det er opplagt at UD trenger mest mulig handlingsrom for å kunne løse vanskelige forhandlinger om løslatelse av kidnappede nordmenn. Det er også årsaken til at vi i VG Nett gikk til det svært uvanlige skrittet å etterkomme ønsket om å ikke publisere nyheten om Refsdals kidnapping. Like opplagt er det at media har en viktig oppgave når det gjelder å ettergå myndighetenes arbeidsmetoder i slike saker. Ikke minst gjelder det spørsmålet om løsepenger, der norske myndigheter har en krystallklar holdning om at det ikke skal betales løsepenger i kidnappingssaker.

Derfor vil kjennelsen i PFU bli lest svært nøye, både på Viktoria Terrasse og i Akersgata.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende