Barna i Port-au-Prince har fått igjen smilet etter jordskjelvkatastrofen for snart tre måneder siden.

SMIL: Barna i Port-au-Prince har fått igjen smilet etter jordskjelvkatastrofen for snart tre måneder siden. Foto: Erlend Skevik

PORT-AU-PRINCE: Teltdukene i Port-au-Prince blafrer i vinden som hvite flagg. De mange tusen teltene som huser de hjemløse etter jordskjelvet ligger der som et symbol på et land som har overgitt seg til naturkreftene som rammet det med dødelig kraft 12. januar.

I løpet av noen sekunder den skjebnesvangre januardagen ble den yrende millionbyen omgjort til en gigantisk flyktningleir. Teltleirene der nærmere en million mennesker nå har sitt hjem er det første du legger merke til når du flyr inn over Port-au-Prince. Fra luften får man et klart bilde av hvorfor hjelpeorganisasjonene nå frykter at en ny katastrofe skal ramme Haiti, i form av dødelige epidemier. Tett i tett ligger teltene der de hjemløse har samlet seg. Elendige sanitærforhold gjør faren for sprening at sykdommer enda større.

Likevel er landet sakte, men sikkert er i ferd med å reise seg etter katastrofen for snart tre måneder siden. På flyplassen, som er preget av sedvanlig karibisk orden, blir vi møtt av fengende trommerytmer. Rett utenfor porten er det hektisk aktivitet. Her står et hundretalls selvstendig næringsdrivende, ivrig opptatt med å tilby sine tjenester til de nyankomne.

I bilen på vei gjennom sentrum tenker jeg tilbake på sist jeg var her, bare dager etter jordskjelvet. Da var gatene fulle av murstein og andre bygningsrester. Svart røyk og den gjennomtrengende lukten av død lå tung over byen. Det er bare noen uker siden, men kontrasten til den gang er stor. De sammenraste bygningene ligger der fortsatt som tause vitner om katastrofen, men gatene er stort sett ryddet. Over alt popper små boder og butikker opp. Folk handler, prater og ler.

Mange av menneskene som i dagene etter jordskjelvet gikk apatisk rundt i gatene er nå tilbake i hverdagen.  Noen er i full gang med å rydde og reparere på eiendommene sine. Noen vasker klær i en balje på gårdsplassen, mens andre bare sløver i skyggen i munter samtale med venner eller naboer.

Samtidig får vi stadige påminnelser om den voldsomme naturkatastrofen som kostet mer enn 200.000 mennesker livet. Alle menneskene vi møter er på en eller annen måte berørt. Min sidemann på flyet, den konstant smilende ingeniøren Roosevelt, mistet to av fetterne sine da huset deres kollapset. Også Roosevelts hus er i dag bare en grushaug. Likevel snakker han uavbrutt om sine fremtidsplaner. Mens jeg lytter til den entusiastiske stemmen fylles jeg med en dyp respekt for disse menneskene, deres pågangsmot og vilje til å bygge seg et nytt liv, bokstavelig talt på ruinene av det gamle.

Denne uken skal utviklingsminister Erik Solheim og representanter for to av de største norske hjelpeorganisasjonene på rundtur i området. I løpet av to hektisk dager skal den norske statsråden besøke noen av de mange leirene og bli vist rundt på flere av de norske prosjektene i og rundt Port-au-Prince. Her vil han få høre rystende historier om livet i leirene og om det enorme arbeidet som gjenstår for å bygge opp igjen landet som sto i knestående allerede før jordskjelvet.

Det er fort å bli motløs stilt overfor en slik oppgave, men møtet med Rosevelt har overbevist meg om at det er mulig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende